"Thank God for glossy magazines!"

Hele verden har lagt sin elsk på skinnende, glinsende, feite, forlokkende "glossy magazines". De er over alt, på legekontoret, hos frisøren, selvfølgelig smurt oppetter alle veggene på Narvesen. Store bibelaktige blader som alle desperat prøver å signalisere at dette er det absolutt ultimate fashion smashion dashion nummeret. I et marked hvor det er kvalmende mye penger som ruller, og hvor sex og heite kropper i alle varianter selger som aldri før. Og som kaotisk og uoversiktelig på hver sin kant prøver å Vogue seg til å definere de største, neste trendene, og ha det mest edgy uttrykket. Selvfølgelig først etter du har bladd deg gjennom 40 sider med reklame.. Alt er glossy, retusjert, perfeksjonert til det uidentifiserbare. Alt er fashion. Ikke bare i motebladene! Til og med Wallpaper er blitt en skygge av seg selv. Du cruiser fjærlett i skorpa av det som skjer akkurat nå, på alle kanter, i alle lag av designverdenen, og får vite hva du bare MÅ ha NÅ, hva du bare må vite nå, og hva du må snakke om nå. Det er lettlest, kort skrevet, og vips så har du lest deg igjennom Nordmarkas trebeholdning.
Hvor ble designeren egentlig av?

Anna Wintour viste verden på 70-tallet hvor stor makt et magasin som Vogue kan ha. Hun var en av de største påvirkningene på hva som ble den moderne kvinnen, og har siden vært med på å definere hele den internasjonale motebransjen, hver måned. Hun har ofte til og med direkte påvirkningskraft på hva slags avgjørelser designeren selv foretar seg, noe som putter henne i en posisjon man ikke helt kan begripe. Hun var kanskje den første redaktøren som gav seg selv en slik rolle i samfunnet, og som fortsatt beholder den. Mange så hennes suksess, og makttørste redaktører fant, i takt med den voksende økonomien, sitt snitt til å selv bli en stjerne på motehimmelen. Som har resultert i fulle hyller på Narvesen.
Å få sitt prosjekt, produkt, eller plagg trykket i et magasin er derfor alfa omega for mange designere. Dette har ført til uheldige trender innenfor både design og arkitektur. Såkalt "magasin-arkitektur" er noe man hører og ser omtales hyppig. En bygning er designet slik at den visuelt rimelig sleipt og slibrig sklir rett inn i Mark, Frame eller et eller annet glossy magazine. Mange opplever nok derfor at det er veldig vanskelig å klare å fristille seg fra denne makten, og ikke minst påvirkningskraften som magasinene har. Dessuten klarer ingen magasiner å bli enige om hva som faktisk er det viktige fokuset her og nå, og mengden av ulike stiler og trender som dukker opp i hvert nummer øker i takt med den synkende faglige dybden.

Så om framtidsutsiktene er gode eller dårlige er vanskelig å si. Kommer vi til å bade i rosa lipgloss, eller vil Luxo til slutt trekke tilbake sin glinsende, forkrommede versjon av den evige, fornuftige klassikeren Luxo-lampen. Et symbol som til og med Luxo selv har glemt at faktisk har bevart en god del av sin status frem til i dag. Og at de putter på den fine trykk-knappen i stedet for den heslige vri-knappen de har nå.
Mitt ønske er derfor at Obama kan kjøpe seg en sort, fin Luxo-lampe og la seg avbilde ved kontorpulten sin. Og at det trykkes i en sylfersk, übertykk jubileumsutgave av Wallpaper som et evig symbol på en verden på riktig vei. For la oss prøve å kombinere litt fornuft og faglig substans med den deilige følselsen av å bla i et glitrende, velduftende, nytt magasin.
Er det ikke glossy, dere?
1 comment:
bra skrevet mads! jeg vet om en bok du burde lese.. skal finne tittel og forfatter om du er interessert :)
Post a Comment