Showing posts with label History. Show all posts
Showing posts with label History. Show all posts
OLD PHOTOGRAPHS
I found a site whith a bunch of old photographs the other day! The site is a blog called Old Picture of the Day, and that's what it is! These are my favourites:
Every photo has a story to it as well and often depicts a historic moment. The upper one is four nurses testing gasmasks before or under the 1st world war. The second picture is of the Statue of Liberty being assembled, amazing! The third is a photo of a upper class little boy at the end of the 18th century all dressed up in a roman armour; the way we look at children has changed a lot since then. And at the bottom we see Dali in the famous photograph that noone can understand how was taken. Heftigt.
Every photo has a story to it as well and often depicts a historic moment. The upper one is four nurses testing gasmasks before or under the 1st world war. The second picture is of the Statue of Liberty being assembled, amazing! The third is a photo of a upper class little boy at the end of the 18th century all dressed up in a roman armour; the way we look at children has changed a lot since then. And at the bottom we see Dali in the famous photograph that noone can understand how was taken. Heftigt.
PANDYY
Andy Warhol was a cool guy. I recently bought "I'll Be Your Mirror" a book with interviews with him and analyses of them, it's a nice book.
VIA BAD 01
via Dethjunkie.
Takashi Murakami
One of the greatest artists emerged from Asia the last century. In this video he talks about how he's influenced by Andy Warhol, but doing some twists, making his art become consumer products instead of the opposite.
Really inspiring. Great guy.
Really inspiring. Great guy.
Audrey x2. To stk. vakker kvinnehistorie.


Audrey Tautou og Audrey Hepburn er i mine øyne to av de vakreste kvinnene i historien, og er store inspirasjonskilder. Egentlig ikke så mye på grunn av det de gjør eller har gjort, men på grunn av hvordan de ser ut. Det de har laget er kunst, men det er altså ikke nok med det: de selv ER også kunst.
Kunst handler ofte om skjønnhet, hva som er vakkert og hva betrakteren finner behagelig å legge øyet på. Likeså mye er det viktig at kunsten fanger vår oppmerksomhet og interesse, og holder den der. Den har ofte en slags magisk tiltrekningskraft på folk. Det har begge disse damene på meg. Det er da ikke snakk om en fysisk tiltrekning, men mer en slags beundring av det tidløse. Den samme følelsen finner jeg igjen flere steder, men da er det helt andre ting jeg trekkes mot enn mennesker. For eksempel er Arne Jacobsen sitt "Ægget" noe som for meg har den samme tiltrekningskraften. Den så jeg i dag da jeg var på shopping sammen med min kjære, og var innom i en Sand store. Den skaper en følelse i meg jeg ikke kan beskrive, men som gjør at jeg får lyst til å eie den, og invitere den inn i livet mitt. Og sist men ikke minst: jeg får lyst til å pryde fasaden min med den - den er pynt.
Jeg har ennå ikke fått opp noe på veggene mine. Den hælvettes betongen senker pågangsmotet mitt til et egentlig nullpunkt.. Men jeg skal snart få opp noe der, og da skal disse to kvinnene få være med å pryde hjemmet mitt.
....................................................................
What's the new art? Om Grafitti og Anime.
Hva er kunst? Hva er kunst i dag, og hva var kunst før? Kunsten før er fortsatt kunst i dag, men er kunst i dag egentlig kunst, og hva skal vi i såfall kalle den? Vil kunstnen i dag være kunst om 100 år? Og sist, men ikke minst: hva slags kunst får vi i morgen?
Dette er interessante, og viktige spørsmål alle formgivere burde stille seg og diskutere. Selv om det er vanskelige å tenke seg et svar, så er det veldig viktig å snakke om det, og skape seg sterkere begreper om kunst, og derfor kanskje gjøre kunsten mer ekte. For slik det er i dag, føler jeg at det kanskje ikke er alle kunstnere som er helt bevisste på hva de lager. Det er veldig mye som jeg mener er følelsesgulp som noen har presset ut av seg i form av en eller annen crazy installasjon som ingen skjønner bæret av. Grunnen til dette tror jeg er kunsthistorien, og måten kunsthistorikeren arbeider på; analysere, tolke, forske. Vi har blitt så fokuserte på at kunsten alltid har en dypere mening, en genial tanke bak; en mening om samfunnet og verden vi bor i som vi bare MÅ uttrykke i form av måter som ikke er gjort før. Vi skal alltid være nytenkende, vi må alltid skape noe nytt. Men jeg mener at det nødvendigvis ikke er dette som gjør det til bra kunst.
I noen tiår nå har man drevet med grafitti. Først ble det betegnet som herverk. Vandaliserte ungdommer tok med seg sprayflaska og tenkte at de skulle ødelegge en bygningsfasade med store skrift-piecer og tegneserieaktige figurer. Kommunepolitikerne ble gærne, og det var utrolig vanskelig å fjerne. Disse ungdommene måtte få svi, og fortsatt i dag får man store bøter hvis man gjør grafitti på et offentlig sted. Men var det egentlig det alle ville? Å drive herverk, leke med spenningen? For mange var det nok det, og det er mange taggere som driver med herverk. Og det er nettopp det som er forskjellen: tagging er herverk, mens grafitti er..? Ja, det er kunst, mener mange. Kanskje bortsett fra de som faktisk driver med det. Jeg vet ikke hva de selv kaller seg, men jeg tror at de som kaller seg grafittikunstnere og definerer verkene sine som kunst, ikke er så veldig respektert i undergrunns-miljøene. Så man kan jo diskutere hva som egentlig er kunst; om det er det som lages på gata, eller om det er det noen lager og bevisst kaller kunst, og som til en viss grad bare er inspirert av gatekunsten. Men skal ikke jeg gjøre her. Det jeg egentlig vil frem til er at det som er med grafitti, og som jeg mener er bra og annerledes tenkende i forhold til den "vanlige" kunsten, er at det ikke er en dyp tanke bak det som blir laget. Man har ikke en dyp følelse, tanke eller mening man ønsker å visualisere for verden. Nei, man lager disse "kunstverkene" for å lage noe kult, noe bra visuelt. Også er det jo i tillegg gøy å leke med spenningen, og å provosere gamle damer og mennesker i kommunestyret. Men det som er sikkert er at dette kanskje er en form for kunst som bare kommer til å vokse. Spørsmålet er bare om kunstnerne selv gidder å bry seg.
Men ut fra grafitti springer også andre typer kunstformer; for eksempel street art. Disse har en viss likhet, men egentlig er de mest forskjellig. Det kan være klistremerker, sjablong-malerier gjort enten med sprayboks eller maling. Det kan også være ting som er direkte gjort med sprayboks, men forskjellen er hovedsaklig at uttrykket er ganske forskjellig, selv om det ofte er de samme personene bak grafitti og street art. Men de som driver med street art har somregel ikke store skrift-piecer, og de opererer ofte med humoristiske uttrykk, og ofte kan man se street art på reklameplakater som trekker oppmerksomheten bort fra reklamens budskap. Altså noe av den samme fremgangsmåten som adbusters har, uten at de egentlig ønsker å reagere mot dagens mediesamfunn. Disse er allikevel i en litt annen genre enn grafittikunstnerne. For å definere litt; de som lager grafitti hører som oftest til undergrunnsmiljøer eller miljøer der rap, hip hop og breaking er en greie. De som driver med street logos kan være hvem som helst, og svært ofte kunst-studenter. Disse har blant annet ofte utstillinger med sin kunst, eller er grafiske designere hvor de bruker det samme uttrykket. Likevel glir begge inni hverandre, så kanskje er det ikke riktig å definere slik. Men noe av det som er poenget er at dette på en måte er den nye delen av grafitti, hvor de som driver med det kaller seg for kunstnere.
I de senere årene har man også sett en stor utvikling av japanske tegneserier, altså anime og manga. Eller ikke nødvendigvis en utvikling, for den har hatt en jevn, bratt kurve fra 1980-tallet. Men det som har skjedd er at anime i høy grad er blitt tilgjengelig utenfor Japan. Det har ført til stor popularitet i Vesten, og amerikanske selskaper har tatt tak i formuttrykkene animefigurene har, og brukt de i sine egne produksjoner, uten at det egentlig dermed kan kalles anime.
I Japan har man drevet på i noen år og brukt anime i kunst, eller rett og slett latt anime bli kunst. Det er blant annet grodd frem det jeg har nevnt såvidt her på bloggen tidligere; Japans svar på den amerikanske pop-kunsten, hvor svært svært mange er inspirert av og bruker anime bevisst i sine kunstverk. Men det er ikke disse jeg ser på som viktige i denne sammenhengen. For vi finner kunstnere som lager bilder med anime-personer i, og som kaller dette for kunst. I tillegg er det er utallige fanart-sider til seriene, og de har mange bra kvaliteter ved seg. Jeg ser på svært mange av bildene de lager som kunst, men spørsmålet er, om akkurat disse fanart-kunstnerne som lager det egentlig bryr seg om at de kan være kunst?
Dermed kommer vi tilbake til den problematikken vi støtte på hos grafitti-kunstnerne, til gate-kunstnerne kan vi vel heller si; de former det jeg mener er fremtidens kunst ubevisst, og andre tar derfor etter dem, som i sin tur kaller seg for kunstnere. Men problemet er; er det det opprinnelige, ubevisste som er kunsten, eller er det også de som kommer etter?
Jeg tror at vi nå fremover vil se en vekst av det som er kjernen i både grafitti og anime; det ubevisste, lekne, og tanken om å skape noe som koker ned til å være mest bare estetisk vakkert. Det handler egentlig om å reagere mot den kunsten som finnes i dag; at alt skal ha en dypere mening, en tanke bak, en mening om samfunnet, og at alle disse følelsene og tankene skal velte ut og bli til en latterlig rar installasjon som ingen skjønner noe av. Vi trenger avlastning. De to nevnte kunstformene har forskjellige uttrykk, men kanskje kommer de til å smelte sammen? Vi har hatt det som kalles post-modernisme, og dette er vel kanskje egentlig noe lignende, men hva? Det vet antakeligvis bare kunsthistorikerne om 50 år. I mellomtiden får vi bare ha det gøy og skape noe vi synes er estetisk bra kunst, og som kan glede folk rundt omkring så de slipper å tenke på å stå og analysere opp og ned i mente hver gang vi har lyst å flykte fra dette mediesamfunnet vi lever i.
Dette er interessante, og viktige spørsmål alle formgivere burde stille seg og diskutere. Selv om det er vanskelige å tenke seg et svar, så er det veldig viktig å snakke om det, og skape seg sterkere begreper om kunst, og derfor kanskje gjøre kunsten mer ekte. For slik det er i dag, føler jeg at det kanskje ikke er alle kunstnere som er helt bevisste på hva de lager. Det er veldig mye som jeg mener er følelsesgulp som noen har presset ut av seg i form av en eller annen crazy installasjon som ingen skjønner bæret av. Grunnen til dette tror jeg er kunsthistorien, og måten kunsthistorikeren arbeider på; analysere, tolke, forske. Vi har blitt så fokuserte på at kunsten alltid har en dypere mening, en genial tanke bak; en mening om samfunnet og verden vi bor i som vi bare MÅ uttrykke i form av måter som ikke er gjort før. Vi skal alltid være nytenkende, vi må alltid skape noe nytt. Men jeg mener at det nødvendigvis ikke er dette som gjør det til bra kunst.
I noen tiår nå har man drevet med grafitti. Først ble det betegnet som herverk. Vandaliserte ungdommer tok med seg sprayflaska og tenkte at de skulle ødelegge en bygningsfasade med store skrift-piecer og tegneserieaktige figurer. Kommunepolitikerne ble gærne, og det var utrolig vanskelig å fjerne. Disse ungdommene måtte få svi, og fortsatt i dag får man store bøter hvis man gjør grafitti på et offentlig sted. Men var det egentlig det alle ville? Å drive herverk, leke med spenningen? For mange var det nok det, og det er mange taggere som driver med herverk. Og det er nettopp det som er forskjellen: tagging er herverk, mens grafitti er..? Ja, det er kunst, mener mange. Kanskje bortsett fra de som faktisk driver med det. Jeg vet ikke hva de selv kaller seg, men jeg tror at de som kaller seg grafittikunstnere og definerer verkene sine som kunst, ikke er så veldig respektert i undergrunns-miljøene. Så man kan jo diskutere hva som egentlig er kunst; om det er det som lages på gata, eller om det er det noen lager og bevisst kaller kunst, og som til en viss grad bare er inspirert av gatekunsten. Men skal ikke jeg gjøre her. Det jeg egentlig vil frem til er at det som er med grafitti, og som jeg mener er bra og annerledes tenkende i forhold til den "vanlige" kunsten, er at det ikke er en dyp tanke bak det som blir laget. Man har ikke en dyp følelse, tanke eller mening man ønsker å visualisere for verden. Nei, man lager disse "kunstverkene" for å lage noe kult, noe bra visuelt. Også er det jo i tillegg gøy å leke med spenningen, og å provosere gamle damer og mennesker i kommunestyret. Men det som er sikkert er at dette kanskje er en form for kunst som bare kommer til å vokse. Spørsmålet er bare om kunstnerne selv gidder å bry seg.
Men ut fra grafitti springer også andre typer kunstformer; for eksempel street art. Disse har en viss likhet, men egentlig er de mest forskjellig. Det kan være klistremerker, sjablong-malerier gjort enten med sprayboks eller maling. Det kan også være ting som er direkte gjort med sprayboks, men forskjellen er hovedsaklig at uttrykket er ganske forskjellig, selv om det ofte er de samme personene bak grafitti og street art. Men de som driver med street art har somregel ikke store skrift-piecer, og de opererer ofte med humoristiske uttrykk, og ofte kan man se street art på reklameplakater som trekker oppmerksomheten bort fra reklamens budskap. Altså noe av den samme fremgangsmåten som adbusters har, uten at de egentlig ønsker å reagere mot dagens mediesamfunn. Disse er allikevel i en litt annen genre enn grafittikunstnerne. For å definere litt; de som lager grafitti hører som oftest til undergrunnsmiljøer eller miljøer der rap, hip hop og breaking er en greie. De som driver med street logos kan være hvem som helst, og svært ofte kunst-studenter. Disse har blant annet ofte utstillinger med sin kunst, eller er grafiske designere hvor de bruker det samme uttrykket. Likevel glir begge inni hverandre, så kanskje er det ikke riktig å definere slik. Men noe av det som er poenget er at dette på en måte er den nye delen av grafitti, hvor de som driver med det kaller seg for kunstnere.
I de senere årene har man også sett en stor utvikling av japanske tegneserier, altså anime og manga. Eller ikke nødvendigvis en utvikling, for den har hatt en jevn, bratt kurve fra 1980-tallet. Men det som har skjedd er at anime i høy grad er blitt tilgjengelig utenfor Japan. Det har ført til stor popularitet i Vesten, og amerikanske selskaper har tatt tak i formuttrykkene animefigurene har, og brukt de i sine egne produksjoner, uten at det egentlig dermed kan kalles anime.
I Japan har man drevet på i noen år og brukt anime i kunst, eller rett og slett latt anime bli kunst. Det er blant annet grodd frem det jeg har nevnt såvidt her på bloggen tidligere; Japans svar på den amerikanske pop-kunsten, hvor svært svært mange er inspirert av og bruker anime bevisst i sine kunstverk. Men det er ikke disse jeg ser på som viktige i denne sammenhengen. For vi finner kunstnere som lager bilder med anime-personer i, og som kaller dette for kunst. I tillegg er det er utallige fanart-sider til seriene, og de har mange bra kvaliteter ved seg. Jeg ser på svært mange av bildene de lager som kunst, men spørsmålet er, om akkurat disse fanart-kunstnerne som lager det egentlig bryr seg om at de kan være kunst?
Dermed kommer vi tilbake til den problematikken vi støtte på hos grafitti-kunstnerne, til gate-kunstnerne kan vi vel heller si; de former det jeg mener er fremtidens kunst ubevisst, og andre tar derfor etter dem, som i sin tur kaller seg for kunstnere. Men problemet er; er det det opprinnelige, ubevisste som er kunsten, eller er det også de som kommer etter?
Jeg tror at vi nå fremover vil se en vekst av det som er kjernen i både grafitti og anime; det ubevisste, lekne, og tanken om å skape noe som koker ned til å være mest bare estetisk vakkert. Det handler egentlig om å reagere mot den kunsten som finnes i dag; at alt skal ha en dypere mening, en tanke bak, en mening om samfunnet, og at alle disse følelsene og tankene skal velte ut og bli til en latterlig rar installasjon som ingen skjønner noe av. Vi trenger avlastning. De to nevnte kunstformene har forskjellige uttrykk, men kanskje kommer de til å smelte sammen? Vi har hatt det som kalles post-modernisme, og dette er vel kanskje egentlig noe lignende, men hva? Det vet antakeligvis bare kunsthistorikerne om 50 år. I mellomtiden får vi bare ha det gøy og skape noe vi synes er estetisk bra kunst, og som kan glede folk rundt omkring så de slipper å tenke på å stå og analysere opp og ned i mente hver gang vi har lyst å flykte fra dette mediesamfunnet vi lever i.
Takk til Eilif. Liker å diskutere med deg!
...................::............:::....................................................
Subscribe to:
Posts (Atom)








