Dette er interessante, og viktige spørsmål alle formgivere burde stille seg og diskutere. Selv om det er vanskelige å tenke seg et svar, så er det veldig viktig å snakke om det, og skape seg sterkere begreper om kunst, og derfor kanskje gjøre kunsten mer ekte. For slik det er i dag, føler jeg at det kanskje ikke er alle kunstnere som er helt bevisste på hva de lager. Det er veldig mye som jeg mener er følelsesgulp som noen har presset ut av seg i form av en eller annen crazy installasjon som ingen skjønner bæret av. Grunnen til dette tror jeg er kunsthistorien, og måten kunsthistorikeren arbeider på; analysere, tolke, forske. Vi har blitt så fokuserte på at kunsten alltid har en dypere mening, en genial tanke bak; en mening om samfunnet og verden vi bor i som vi bare MÅ uttrykke i form av måter som ikke er gjort før. Vi skal alltid være nytenkende, vi må alltid skape noe nytt. Men jeg mener at det nødvendigvis ikke er dette som gjør det til bra kunst.
I noen tiår nå har man drevet med grafitti. Først ble det betegnet som herverk. Vandaliserte ungdommer tok med seg sprayflaska og tenkte at de skulle ødelegge en bygningsfasade med store skrift-piecer og tegneserieaktige figurer. Kommunepolitikerne ble gærne, og det var utrolig vanskelig å fjerne. Disse ungdommene måtte få svi, og fortsatt i dag får man store bøter hvis man gjør grafitti på et offentlig sted. Men var det egentlig det alle ville? Å drive herverk, leke med spenningen? For mange var det nok det, og det er mange taggere som driver med herverk. Og det er nettopp det som er forskjellen: tagging er herverk, mens grafitti er..? Ja, det er kunst, mener mange. Kanskje bortsett fra de som faktisk driver med det. Jeg vet ikke hva de selv kaller seg, men jeg tror at de som kaller seg grafittikunstnere og definerer verkene sine som kunst, ikke er så veldig respektert i undergrunns-miljøene. Så man kan jo diskutere hva som egentlig er kunst; om det er det som lages på gata, eller om det er det noen lager og bevisst kaller kunst, og som til en viss grad bare er inspirert av gatekunsten. Men skal ikke jeg gjøre her. Det jeg egentlig vil frem til er at det som er med grafitti, og som jeg mener er bra og annerledes tenkende i forhold til den "vanlige" kunsten, er at det ikke er en dyp tanke bak det som blir laget. Man har ikke en dyp følelse, tanke eller mening man ønsker å visualisere for verden. Nei, man lager disse "kunstverkene" for å lage noe kult, noe bra visuelt. Også er det jo i tillegg gøy å leke med spenningen, og å provosere gamle damer og mennesker i kommunestyret. Men det som er sikkert er at dette kanskje er en form for kunst som bare kommer til å vokse. Spørsmålet er bare om kunstnerne selv gidder å bry seg.
Men ut fra grafitti springer også andre typer kunstformer; for eksempel street art. Disse har en viss likhet, men egentlig er de mest forskjellig. Det kan være klistremerker, sjablong-malerier gjort enten med sprayboks eller maling. Det kan også være ting som er direkte gjort med sprayboks, men forskjellen er hovedsaklig at uttrykket er ganske forskjellig, selv om det ofte er de samme personene bak grafitti og street art. Men de som driver med street art har somregel ikke store skrift-piecer, og de opererer ofte med humoristiske uttrykk, og ofte kan man se street art på reklameplakater som trekker oppmerksomheten bort fra reklamens budskap. Altså noe av den samme fremgangsmåten som adbusters har, uten at de egentlig ønsker å reagere mot dagens mediesamfunn. Disse er allikevel i en litt annen genre enn grafittikunstnerne. For å definere litt; de som lager grafitti hører som oftest til undergrunnsmiljøer eller miljøer der rap, hip hop og breaking er en greie. De som driver med street logos kan være hvem som helst, og svært ofte kunst-studenter. Disse har blant annet ofte utstillinger med sin kunst, eller er grafiske designere hvor de bruker det samme uttrykket. Likevel glir begge inni hverandre, så kanskje er det ikke riktig å definere slik. Men noe av det som er poenget er at dette på en måte er den nye delen av grafitti, hvor de som driver med det kaller seg for kunstnere.
I de senere årene har man også sett en stor utvikling av japanske tegneserier, altså anime og manga. Eller ikke nødvendigvis en utvikling, for den har hatt en jevn, bratt kurve fra 1980-tallet. Men det som har skjedd er at anime i høy grad er blitt tilgjengelig utenfor Japan. Det har ført til stor popularitet i Vesten, og amerikanske selskaper har tatt tak i formuttrykkene animefigurene har, og brukt de i sine egne produksjoner, uten at det egentlig dermed kan kalles anime.
I Japan har man drevet på i noen år og brukt anime i kunst, eller rett og slett latt anime bli kunst. Det er blant annet grodd frem det jeg har nevnt såvidt her på bloggen tidligere; Japans svar på den amerikanske pop-kunsten, hvor svært svært mange er inspirert av og bruker anime bevisst i sine kunstverk. Men det er ikke disse jeg ser på som viktige i denne sammenhengen. For vi finner kunstnere som lager bilder med anime-personer i, og som kaller dette for kunst. I tillegg er det er utallige fanart-sider til seriene, og de har mange bra kvaliteter ved seg. Jeg ser på svært mange av bildene de lager som kunst, men spørsmålet er, om akkurat disse fanart-kunstnerne som lager det egentlig bryr seg om at de kan være kunst?
Dermed kommer vi tilbake til den problematikken vi støtte på hos grafitti-kunstnerne, til gate-kunstnerne kan vi vel heller si; de former det jeg mener er fremtidens kunst ubevisst, og andre tar derfor etter dem, som i sin tur kaller seg for kunstnere. Men problemet er; er det det opprinnelige, ubevisste som er kunsten, eller er det også de som kommer etter?
Jeg tror at vi nå fremover vil se en vekst av det som er kjernen i både grafitti og anime; det ubevisste, lekne, og tanken om å skape noe som koker ned til å være mest bare estetisk vakkert. Det handler egentlig om å reagere mot den kunsten som finnes i dag; at alt skal ha en dypere mening, en tanke bak, en mening om samfunnet, og at alle disse følelsene og tankene skal velte ut og bli til en latterlig rar installasjon som ingen skjønner noe av. Vi trenger avlastning. De to nevnte kunstformene har forskjellige uttrykk, men kanskje kommer de til å smelte sammen? Vi har hatt det som kalles post-modernisme, og dette er vel kanskje egentlig noe lignende, men hva? Det vet antakeligvis bare kunsthistorikerne om 50 år. I mellomtiden får vi bare ha det gøy og skape noe vi synes er estetisk bra kunst, og som kan glede folk rundt omkring så de slipper å tenke på å stå og analysere opp og ned i mente hver gang vi har lyst å flykte fra dette mediesamfunnet vi lever i.
Takk til Eilif. Liker å diskutere med deg!
...................::............:::....................................................
1 comment:
I <3 anime! =) Hihihi! Det var veldig interessant!!! Fortsett med sånne fascinerende innlegg! Love you too! ;) Kos fra Christina
Post a Comment